Dette er det tøffeste innlegge som kommer ifra meg, og mest sårbar innlegget. 
Tabu å snakke om døden i dagens samfunn og veldig vanskelig. Dessverre så lever ingen evig, alle skal forsvinne ifra denne verden.  Dette er helt naturlig liv og død!  
 

døden for meg er sterkt inntrykk at jeg ikke kan sette helt ord på det! jeg har tenkt lenge at ingen mine nærmeste skal dø, Jeg dør før dem. hatt denne tanke lenge! 

Ingen kan vite hvordan dagen i morgen ende,  ingen kan vite når tiden er inne for du miste de nær deg! Men det kan skje når som helst. Uforventa skjer det uansett, vi snakker ikke mye om det.  For det er sårt og vanskelig men samtidig naturlig! 
 

Mer åpenhet om døden kan hjelpe mange som har miste noen eller for å være forbrett. Ingen er forbrett å miste noen! 
Hvordan er det være død? ser jeg andre som er dø? lever jeg på nytt? mange spør seg selv dette, faktisk jeg har en teori på dette, vi er ingenting etterpå akkurat slik vi var før vi ble til. 
 

Jeg må jobbe med meg selv hver eneste dag, jeg må innse snart de jeg bryr meg forsvinner en dag. En dag jeg ikke ønsker i det helle tatt. Fortrenger hver eneste dag, inni i hode mitt surre det tanker om jeg har mine evig tid.. Slikt funger dessverre ikke, tårene mine presse seg på. 
 

Dummeste er å lyge for seg selv og tro dette, vanskeligere å ta imot sannheten etter hvert. Sikkert veldig mange andre som gjør det Sama for å spare seg sårbarheten i dette.  Men sannheten i dette må komme i lys! ikke press deg for løgn, stå fast i sannheten! 

Viktigeste du kan gjøre, besøke dine besteforeldre så ofte du kan. Ta vare på familien fortelle kor mye du betyr for dem og at du er redd for å miste dem! Vær åpen med ditt sinn. Nytt dagen med de du er glad i mens de er her!